Hvorfor virker Gud så grusom mot menneskene?

I Det gamle testamentet leser vi mange fortellinger om mennesker og hele folk som møtte harde konsekvenser. Disse fortellingene etterlater ofte en tyngde i hjertet og et stille spørsmål: er Gud virkelig så grusom? Det er et ærlig spørsmål, og det fortjener et ærlig og rolig blikk.

En helt annen verden

La oss begynne med å minne oss selv på hvor annerledes den gamle verdenen var. Den var ikke et trygt sted. Grusomhet fantes overalt, livet var kort, og for de fleste var det også svært hardt. Uansett hva vi mener om disse tidene, bør vi lese dem med dette bildet i tankene.

Inn i denne verdenen valgte Gud ett folk som skulle bære hans vilje til de andre og skape lov og orden blant menneskene. Israel fikk Toraen og Guds egen omsorg, noe som skilte folket ut som et hellig eksempel for resten av verden. Gjennom mange århundrer prøvde Gud tålmodig om og om igjen å lede menneskeheten mot noe bedre.

Det er verdt å legge merke til hvor langt menneskeheten har kommet siden den gang, fra tider da barn ble brent på altere, og da overgrep, slaveri og urett var hverdagskost. Gud har kontroll over alt, men han ønsker likevel at mennesker skal vokse. Han vil ikke ødelegge oss. Han vil føre oss til en bedre framtid. Og som historien viser, er det svært vanskelig å vende menneskers hjerter mot godhet, ærlighet og uselviskhet, for folk vender stadig tilbake til det gamle mørket.

La oss se på hva profetene sier, i den rekkefølgen de levde, og la deres egne ord vise hva som skjedde.

Amos: en advarsel mot grusomhet mellom mennesker

Amos talte på 700-tallet f.Kr., til folkene rundt Israel og deretter til Israel selv. Han begynner med hvordan de behandlet hverandre. Ammon, et naboland, hadde dratt i krig for å utvide grensene sine og hadde gjort noe forferdelig mot de svakeste:

13Så sier Herren: For tre misgjerninger av Ammons barn, ja for fire vil jeg ikke ta det tilbake(-)fordi de skar op de fruktsommelige kvinner i Gilead for å utvide sitt landemerke;

( Amos 1:13 )

Så vender Amos seg til Guds eget folk. De var også skyldige, og listen som følger handler om at penger og makt ble brukt mot de fattige:

6Så sier Herren: For tre misgjerninger av Israel, ja for fire vil jeg ikke ta det tilbake(-)fordi de selger den uskyldige for penger og den fattige for et par sko,

7de som higer efter å se støv på de ringes hode og bøier retten for de saktmodige. En mann og hans far går til samme pike, så de vanhelliger mitt hellige navn.

( Amos 2:6-7 )

Jeremia: en lang tålmodighet og en sorg

Jeremia var profet i Jerusalem i de siste tiårene før byen falt til Babylon, omkring år 600 f.Kr. Mange av folket hans hadde vendt seg til tilbedelsen av Baal og Molok, og barn ble ofret på altere. Legg merke til hvordan Gud taler om dette. Det var noe han aldri hadde bedt om, og som han aldri en gang hadde tenkt på:

5og bygget offerhauger for Ba'l for å brenne sine sønner i ilden til brennoffer for Ba'l, noget som jeg ikke har påbudt og ikke talt om, og som ikke er opkommet i mitt hjerte.

( Jeremia 19:5 )

Profeten beskriver også et land som led på grunn av måten folket levde på:

10For landet er fullt av horkarler; for forbannelsens skyld visner landet, for dens skyld er ørkenens beitemarker avsvidd; deres {de ugudeliges.} løp er ondt, og deres styrke er urett.

( Jeremia 23:10 )

Jeremia minner deretter folket om hvor lenge Gud hadde talt til dem. I tjuetre år hadde han advart dem, og Gud hadde sendt andre profeter før ham:

3Fra Judas konge Josias' Amons sønns trettende år og like til denne dag, nu i tre og tyve år, er Herrens ord kommet til mig, og jeg har talt til eder tidlig og sent, men I hørte ikke. 4Og Herren sendte til eder alle sine tjenere, profetene, tidlig og sent; men I hørte ikke, og I bøide ikke eders øre til å høre. 5Han sa: Vend om, hver fra sin onde vei, og fra eders onde gjerninger! Så skal I få bo i det land Herren gav eder og eders fedre, fra evighet og til evighet.

( Jeremia 25:3-5 )

Følgene, da de kom, var ikke ment å være slutten på historien. Gud ga folket sitt dette løftet om omsorg sammen med tilrettevisningen:

11For jeg er med dig, sier Herren, og jeg vil frelse dig; jeg vil gjøre ende på alle de folk som jeg har adspredt dig iblandt; bare dig vil jeg ikke gjøre ende på; jeg vil tukte dig med måte; men helt ustraffet vil jeg ikke la dig være.

( Jeremia 30:11 )

Han forklarer også hvorfor tilrettevisningen var nødvendig, og taler mildt til mennesker som kjente smerten og ikke forsto den:

15Hvorfor skriker du over din skade, over at din smerte er ubotelig? Fordi din misgjerning er mangfoldig, dine synder tallrike, har jeg gjort dette mot dig.

( Jeremia 30:15 )

Og det er et løfte om at alt en dag skal gi mening:

24Herrens brennende vrede skal ikke vende tilbake før han har utført og fullbyrdet sitt hjertes tanker; i de siste dager skal I forstå det.

( Jeremia 30:24 )

I neste kapittel ser vi hjertet bak det hele. Selv mens Gud irettesetter Israel, taler han om folket slik en forelder taler om et elsket barn:

20Er da Efra'm en så dyrebar sønn for mig eller mitt kjæreste barn, siden jeg ennu må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt mot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme mig over ham, sier Herren.

( Jeremia 31:20 )

På Jeremias tid pleide folk å si at barn lider for det foreldrene deres gjorde. Gud svarer at hver enkelt er ansvarlig for sine egne valg:

30Men enhver skal dø for sin egen misgjernings skyld; hvert menneske som eter sure druer, han skal selv få såre tenner.

( Jeremia 31:30 )

Senere, da Jerusalem snart skulle falle, talte Jeremia igjen om altrene i Ben-Hinnoms dal, der barn ble ofret til guden Molok, og Guds sorg over dette kommer tydelig fram:

35Og de bygget offerhaugene for Ba'l i Hinnoms sønns dal for å la sine sønner og døtre gå gjennem ilden for Molok, enda jeg ikke hadde pålagt dem det, og det ikke var opkommet i mitt hjerte at de skulde gjøre denne vederstyggelighet; og således fikk de Juda til å synde.

( Jeremia 32:35 )

Esekiel: årsakene legges fram

Esekiel var profet blant dem som allerede var ført fra Jerusalem til Babylon. Budskapene hans beskriver hva som skjedde i byen der hjemme. Først et bilde av et land fylt av vold:

23Gjør lenken ferdig! {til tegn på folkets nær forestående fangenskap} For landet er fullt av bloddommer, og byen er full av vold.

( Esekiel 7:23 )

Folket innbilte seg også at Gud verken så eller brydde seg. Gud svarer at han ser alt:

9Og han sa til mig: Israels og Judas folks misgjerning er over all måte stor; landet er fullt av blodskyld, og staden er full av urettferdige dommer; for de sier: Herren har forlatt landet, Herren ser det ikke.

( Esekiel 9:9 )

Esekiel advarer om de harde dommene som skulle komme over Jerusalem, og om en overraskende hensikt med dem: overlevende ville komme til Babylon, og historiene deres ville vise de landflyktige at ingenting hadde skjedd uten grunn.

21For så sier Herren, Israels Gud: Enn når jeg sender mine fire onde straffedommer, sverd, hungersnød og ville dyr og pest, over Jerusalem for å utrydde både mennesker og fe av det! 22Allikevel skal nogen undkomme og bli igjen der, nogen sønner og døtre, som blir bortført, og de skal da komme ut til eder, og I skal se deres ferd og deres gjerninger, og I skal trøste eder over den ulykke jeg lot komme over Jerusalem, over alt det jeg lot komme over det.

23Og de skal trøste eder når I ser deres ferd og deres gjerninger, og I skal kjenne at jeg ikke uten årsak har gjort noget av alt det jeg har gjort mot det, sier Herren, Israels Gud.

( Esekiel 14:21-23 )

Gud taler også om at hans egne barn ble ofret til avguder, noe han opplevde som et svik:

20Du tok dine sønner og dine døtre, som du hadde født mig, og ofret dem til mat for dem. Var det ikke nok at du drev hor, 21siden du slaktet mine barn og gav dem bort(-)lot dem gå igjennem ilden for dem?

( Esekiel 16:20-21 )

Og han minner folket om Sodoma, en by som er kjent for sin skjebne. Årsaken som oppgis, kan komme som en overraskelse. Det var ikke bare vold, men stolthet, velstand og at man vendte seg bort fra de fattige:

49Se, dette var Sodomas, din søsters misgjerning: overmot; overflod av brød og trygg ro hadde hun og hennes døtre; men den elendige og fattige hjalp hun ikke; 50de ophøiet sig og gjorde det som var vederstyggelig for mitt åsyn, og jeg ryddet dem bort da jeg så det.

( Esekiel 16:49-50 )

Til slutt lister Esekiel opp, ett for ett, de urettene som fylte Jerusalem: ledere som drepte, enker og farløse som ble krenket, falske anklager som sendte uskyldige i døden, og grusomhet innad i familien:

6Se, Israels fyrster i dig brukte alle sin arm til å utøse blod. 7Far og mor blev ringeaktet hos dig; mot den fremmede blev det brukt vold hos dig; den farløse og enken blev undertrykt hos dig. 8Mine helligdommer foraktet du, og mine sabbater vanhelliget du. 9Baktalere stod frem hos dig for å utøse blod, og på dine fjell blev der ett avgudsoffer ; skjenselsgjerninger skjedde hos dig. 10Farens blusel blottedes hos dig; en kvinne som var uren i sin månedlige svakhet, krenkedes hos dig. 11En bar sig vederstyggelig at mot sin næstes hustru, og en annen vanæret sin sønnekone i skammelig utukt, atter en annen krenket sin søster, sin fars datter, hos dig. 12Gaver tok de hos dig for å utøse blod; rente og overmål tok du, og mot din næste gjorde du urett og vold, og mig glemte du, sier Herren, Israels Gud.

( Esekiel 22:6-12 )

Hva vi kan ta med oss fra dette

Når vi leser disse tekstene i rekkefølge, blir bildet tydeligere. Ulykkene som kom, ble foregått av lange advarsler. De fulgte på virkelig grusomhet, særlig mot de svake og de unge. Og de kom fra en Gud som taler om folket sitt som sine elskede barn, som ikke har noen glede av å irettesette dem, og som stadig lover en framtid etterpå.

Det var svært harde tider, da Gud arbeidet for å få mennesker til å vende om og gjøre denne verdenen til et bedre sted. Vi har kommet langt siden den gang, og likevel er det fortsatt mye som må repareres iblant oss i dag.

Lidelse er en del av denne ødelagte verdenen, og Det nye testamentet skjuler det ikke. Det forteller oss også at Gud ikke sto langt unna. I Jesus gikk han inn i den, og de som følger ham, opplever at selv motgang kan vise hans liv:

10alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.

( 2 Korinter 4:10 )

Kanskje er det beste svaret på spørsmålene disse sidene reiser, et ydmykt ett: å lese sakte, å stole på at Guds tålmodighet er større enn vi kan se, og å be ham gjøre oss til en del av helbredelsen.