Hva betyr det å «elske sine fiender»?

Vi kan elske vår neste, familien vår og vennene våre. Men hva betyr det å elske fienden vår? Må vi virkelig det?

44Men jeg sier eder: Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør vel imot dem som hater eder, og bed for dem som forfølger eder,

( Matteus 5:44 )

Allerede i teorien høres det ikke lett ut, og i praksis virker det nesten umulig. Og er det virkelig nødvendig? …

La oss se hvordan Jesus forklarer det.

44Men jeg sier eder: Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør vel imot dem som hater eder, og bed for dem som forfølger eder, 45forat I kan bli eders himmelske Faders barn; for han lar sin sol gå op over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige. 46For om I elsker dem som elsker eder, hvad lønn har I da? Gjør ikke også tolderne det samme? 47Og om I hilser bare på eders brødre, hvad stort gjør I da? Gjør ikke også hedningene det samme? 48Derfor skal I være fullkomne, likesom eders himmelske Fader er fullkommen.

( Matteus 5:44-48 )

Ja, når vi ser oss omkring, ser vi at alle får solskinn og regn og frisk luft å puste inn. Både vi og fiendene våre er satt i denne vidunderlige verden med betagende landskap og majestetiske dyr …

Ser vi dypere, ser vi at fiendene våre hadde mor og far, slik vi hadde, enten de kjente dem eller ikke. Og sannsynligvis elsket foreldrene deres dem like høyt som foreldrene våre elsket oss.

Her er et sitat fra en av Arthur Conan Doyles bøker om Sherlock Holmes, der en søster sørger over sin drepte bror, som viste seg å være en av de farligste forbryterne i landet …

«For hele verden var han voldsmannen, halvt dyr og halvt demon; men for henne forble han alltid den lille, egenrådige gutten fra hennes egen jentetid, barnet som hadde klamret seg til hånden hennes.»

Kan fienden vår være en vi faktisk elsker?

Tenk deg hvordan vår himmelske Far blåste nytt liv i den vi nå kaller vår fiende, tok vare på ham mens han ble båret i morens liv, lot ham bli født og ga ham klær, mat å spise og vann å drikke i alle disse årene … Og nå lengter han etter å få sitt tapte barn tilbake, etter å se ham smile igjen og høre ham rope til sin himmelske Far: «Pappa! …» Gud elsker ham like høyt som han elsker oss.

La oss huske hvordan David sparte livet til sin fiende Saul, som stadig forfulgte David og prøvde å drepe ham.

3Han kom da til fårehegnene ved veien; der var en hule, og Saul gikk der inn i sine egne ærender; men David og hans menn satt innerst inne i hulen. 4Da sa Davids menn til ham: Se, nu er den dag kommet om hvilken Herren sa til dig: Nu gir jeg din fiende i din hånd, så du kan gjøre med ham som du finner for godt! Så stod David op og skar hemmelig fliken av Sauls kappe. 5Men derefter slo samvittigheten David, fordi han hadde skåret av fliken på Sauls kappe. 6Og han sa til sine menn: Herren fri mig fra å gjøre slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham! For Herrens salvede er han.

( 1 Samuel 24:3-6 )

Her er Davids ord til Saul om dette:

12Herren skal dømme mellem mig og dig, og Herren skal hevne mig på dig, men min hånd skal ikke ramme dig; 13det er som det gamle ordsprog sier: Fra ugudelige kommer ugudelighet. Men min hånd skal ikke ramme dig.

( 1 Samuel 24:12-13 )

Et annet eksempel på hvordan vi kan elske fiendene våre, er Jesus selv. La oss se hva Jesus sa om dem som mishandlet og korsfestet ham.

34Men Jesus sa: Fader, forlat dem! for de vet ikke hvad de gjør. Og de delte hans klær mellem sig og kastet lodd om dem.

( Lukas 23:34 )

Og dette er Stefanus’ ord da han lå døende etter å ha blitt steinet.

54Men da de hørte dette, stakk det dem i deres hjerter, og de skar tenner mot ham.

55Men han var full av den Hellige Ånd og skuet ufravendt op mot himmelen, og han så Guds herlighet, og Jesus stå ved Guds høire hånd, 56og han sa: Nu ser jeg himlene åpne, og Menneskesønnen stå ved Guds høire hånd! 57Da skrek de med høi røst og holdt for sine ører, og stormet alle som en inn på ham 58og drev ham ut av byen og stenet ham; og vidnene la sine klær av sig ved en ung manns føtter som hette Saulus. 59Og de stenet Stefanus, mens han bad og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd! 60Og han falt på kne og ropte med høi røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og som han hadde sagt dette, sov han inn.

( Apostlenes gjerninger 7:54-60 )

Når vi leser en slik fortelling, identifiserer vi oss ikke med de jødiske lederne. Men hva om det faktisk er vi som dreper en uskyldig budbærer fra Gud, en som avslører og anklager oss? … Vi er ikke uten synd, og røsten som ble hevet mot oss, kom ikke uten grunn.

Hva følte du overfor de jødiske lederne da du leste om hvordan de steinet Stefanus? Kjente du sinne, raseri? … Hva med å føle nåde overfor dem, siden de prøvde å gjøre det rette og holde seg til loven, og hatet å bli avslørt i det de ikke hadde gjort rett? På mange måter er vi som dem, og de er som oss. La oss elske dem til tross for det gale de gjorde. Og la oss prøve å elske fiendene våre, slik Gud elsker dem.

4Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, opblåses ikke, 5den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; 6den gleder sig ikke over urettferdighet, men gleder sig ved sannhet; 7den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

( 1 Korinter 13:4-7 )