Hvorfor ba Gud om å ofre dyr som slaktoffer og syndoffer?
Når vi leser Bibelens detaljerte anvisninger om dyreofre på alteret, blir mange av oss urolige. Det er vanskelig å forstå hvordan Gud kan glede seg over at uskyldige dyr dør, eller hvorfor tilgivelse skulle ha noe med det å gjøre. Dette er ærlige spørsmål, og de fortjener et vennlig og rolig blikk.
Det begynte med menneskene
De første ofrene i Bibelen kommer fra Kain og Abel. Teksten sier ikke at Gud ba dem om å bringe noe. De kom med gaver av eget ønske:
3Da nogen tid var gått, hendte det at Kain bar frem for Herren et offer av jordens grøde.4Og Abel bar også frem et offer, som han tok av de førstefødte lam i sin hjord og deres fett; og Herren så til Abel og hans offer,( 1 Mosebok 4:3-4 )
Det er lett å konkludere med at Gud foretrekker dyr framfor frukt. Men se på hva Gud sier til Kain etterpå. Han snakker ikke om hva slags gave det er. Han taler til Kains hjerte, med ekte ømhet:
7Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte op ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til dig, men du skal være herre over den.( 1 Mosebok 4:7 )
Det viktige var hvordan hver av dem kom til Gud. Abel brakte «det beste» av det han hadde, og Kain brakte «noe» av avlingen sin.
Det Gud alltid har ønsket
Gjennom hele Bibelen sier Gud det samme om ofre. Han leter etter hjertet bak dem. Dette sier han gjennom profeten Hosea:
6For jeg har lyst til kjærlighet og ikke til slaktoffer, og til gudskunnskap mere enn til brennoffer.( Hosea 6:6 )
Kong David lærte det samme da han ba etter et alvorlig fall:
16For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers vilde jeg gi dig det; i brennoffer har du ikke behag. 17Offere for Gud er en sønderbrutt ånd, et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte.( Salmene 51:16-17 )
Profeten Jesaja forklarer hva som skjer når ofre bringes uten et ydmykt hjerte. Gud bryr seg mer om mennesket som «skjelver for mitt ord» enn om gaven:
2Alt dette har jo min hånd gjort, og således blev alt dette til, sier Herren. Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord. 3Den som slakter en okse, er som den som dreper en mann; den som ofrer et lam, er som den som bryter nakken på en hund; den som ofrer matoffer, er som den som ofrer svineblod; den som bærer frem ihukommelsesoffer av virak, er som den som priser avguder. Likesom de har valgt sine egne veier, og deres sjel har behag i deres vederstyggeligheter,( Jesaja 66:2-3 )
Og Mikas folk stiller spørsmålet høyt. Hva kan vi bringe? Tusenvis av værer? Våre egne barn? Guds svar er enkelt og godt:
7Vil Herren ha behag i tusener av værer, i titusener av oljebekker? Skal jeg gi min førstefødte for min overtredelse, mitt livs frukt som syndoffer for min sjel? 8Han har åpenbaret dig, menneske, hvad godt er; og hvad krever Herren av dig uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?( Mika 6:7-8 )
Hvorfor blod?
Hvis Gud ikke ville ha ofre for deres egen skyld, hvorfor fantes da ordningen? Bibelen forklarer at den skulle vise hvor alvorlig synd er og hvor mye den koster, og samtidig vise hvordan Gud sørger for en vei til å bli gjort rett med ham:
11for kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er I det.( 3 Mosebok 17:11 )
Samtidig er Bibelen ærlig på at denne ordningen hadde begrensninger. Den kunne peke mot tilgivelse, men den kunne ikke fullføre verket:
9for dette er et billede inntil den nuværende tid, og svarende til dette bæres det da frem både gaver og slaktoffer,( Hebreerne 9:9 )
3Men ved dem kommer hvert år en minnelse om synder; 4for det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder.( Hebreerne 10:3-4 )
Dyreofrene var som en skygge, en påminnelse om synd år etter år. De kunne ikke forandre et menneskehjerte.
En bedre vei, gitt i kjærlighet
Så gjorde Gud noe bemerkelsesverdig. Han ba oss ikke om å bringe noe mer. Han ga noe selv:
16For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv;( Johannes 3:16 )
8men Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennu var syndere.( Romerne 5:8 )
Jesus fortalte en lignelse om dette. En grunneier sender sin kjære sønn til menneskene som leier jorden hans, i håp om at de vil vise ham respekt. Det er et bilde på hvordan Gud sendte Jesus, og på det som skjedde deretter:
13Da sa vingårdens herre: Hvad skal jeg gjøre? Jeg vil sende min sønn, den elskede; de vil da vel undse sig for ham. 14Men da vingårdsmennene fikk se ham, la de op råd med hverandre og sa: Dette er arvingen; la oss slå ham ihjel, så arven kan bli vår!( Lukas 20:13-14 )
I den gamle ordningen ofret en prest først for sine egne synder og så for folkets. Jesus var uten synd. Han trengte ikke å ofre noe for seg selv, og han ba ikke om blodet til uskyldige dyr. Han ga seg selv, i full enighet med Faderens vilje, én gang for alle:
27en som ikke hver dag trenger til, likesom yppersteprestene, først å frembære offer for sine egne synder, derefter for folkets; for dette gjorde han en gang for alle da han ofret sig selv.( Hebreerne 7:27 )
12og ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, en gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning.( Hebreerne 9:12 )
Hva dette betyr for oss
Tyngden vi kjenner i disse fortellingene, viser hvor høy prisen for synd egentlig er. Det betyr ikke at Gud er grusom. Det er en pris han selv valgte å bære, slik at vi ikke skulle måtte bære den alene.
Så invitasjonen er mild. Vi er velkomne til å komme til Gud akkurat som vi er, og til å fortelle ham ærlig hvor vi har gjort feil:
9dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.( 1 Johannes 1:9 )
Hvis vi gjør det, oppdager vi at offeret allerede er brakt for oss, og at det han leter etter, er et hjerte som er villig til å komme hjem.